Stormenes dal
Det var en slik dag da et postbud følte for å løpe. Han hadde gått disse veiene uendelig mange ganger. Han hadde løpt dem like mange ganger, men aldri hadde han kjent et slikt behov for å løpe. Det var noe i luften i dag. Det var noe nytt i dalen. Han kunne føle det på seg. Det var villt. Ikke det at dalen ikke var vill nok i seg selv. I en dal der bøndene ikke gikk på ulvejakt, var det nok ulver og andre ting å vokte seg for. Plutselig så han opp i et tre. Det så ut som et mareritt, det kaklet og minnet om en kvinne. Det hadde vinger og var stygt som et mareritt. "LØP", ropte instinktene hans. Han løp som aldri før. For posten må jo frem.
"MIRANDA, KIRA", stemmen gjallet i mørket mellom trærne. Esop ropte det han var god for. Det verket i venstre foten. Og det betydde som regel trøbbel. "JENTER, KOM INN". Han kone klikket med tungen. "De er store jenter, de kan passe seg selv. Ikke noe ondt vil skje dem i denne dalen." De er på hjemmebane, kjenner hver busk." Han så på henne, fornærmet. "Jeg verker i venstrefoten." Hun så på ham. "Slik verker? Slik som da vi reiste rundt?" Han snøftet. "Ja, slik som da vi reiste rundt, hvorfor tror du jeg ellers står og gauler som en nervøs hønemor." Hans kone, hans vakre fantastiske kone kom bort til døren. "KIRA, MIRANDA! KOM HJEM! NU!!" Stemmen hennes gjallet gjennom skogen. Han nikket fornøyd. Om de ikke hørte dette og adlød så kunne intet hjelpe dem. Da var de alt fallt. Det ville han ikke tenke på edru, så han fant seg en ny flaske mjød.